De utelatte 10.12.2020 - Audun

«5 bak skjema. På sparkesykkel. Glatt i dag» er meldingen som tikker inn der jeg står og venter på Audun Notevarp Sandvold denne formiddagen i desember. Tidligere denne dagen har jeg sett en dame deise i bakken, en annen klarte såvidt å holde seg på beina da sparkesykkelen hun stod på mistet festet. Det er glatt og jeg rekker akkurat å tenke at Audun sikkert også ligger i grøfta et sted idet han dukker opp. 

— Det å jobbe i denne bransjen er som å være en pensjonist på glattisen nå. Lårhalsen neste, sier han og ler idet vi setter oss på en kaffebar på øverst på Løkka. 

Audun er designer, rettere sagt 3D-designer, og har de siste årene reist verden rundt med Alan Walker og Broiler. Det er Audun som har ansvaret for showet, grafikken på videoveggene når de store stjernene går på scenen. Det som gir konsertene det lille ekstra. Før mars, i januar og februar, hadde han så mye å gjøre at han jobbet dag og natt, så i løpet av en dag ble alt avlyst. 

— I løpet av tre timer den 6.mars ble alt avlyst helt fram til september. Jeg hadde plutselig bare ett prosjekt igjen. Jeg tok det ikke inn over meg da, og tenkte nok at dette kom til å ordne seg på et vis. Et par uker senere tenkte jeg at dette ikke kom til å gå i det hele tatt, forteller han. 

I tillegg til å reise verden rundt jobber Audun som DJ. Der er det også helt stille nå, og som selvstendig næringsdrivende i musikkbransjen har han ikke mye til overs for hvordan regjeringen behandler de som allerede er uten sosiale rettigheter. 

— Det er så synd at politikerne ikke tar dette på alvor. Nå er hele bransjen lagt opp sånn at alle går på frilanskontrakter, alle er organisert i enkeltmannsforetak. Jeg har hørt politikere sier at det er vårt valg, men det er ingen som ansetter så vi er jo tvunget til å være løsarbeidere. 

— Politikerne forstår ikke hva det vil si å være selvstendig næringsdrivende i dag. Det uavhengig av kulturbransjen. Det er jo helt utrolig hvordan de, ved et pennestrøk, satt ned kompensasjonsordningen fra 80 prosent til 60 prosent, sier han og legger til: 

— Hva om de sier at alle må ned til 60 prosent av lønna si nå fremover. Da snakker vi dugnad da. 

Audun tror nok de som fortsatt driver med kultur når alt dette er over vil være enda mer tilsidesatt enn vanlige folk, de med fast arbeid. Mange som før har kunnet overleve som aktører i kulturbransjen blir nå tvunget til å finne seg annen jobb for å overleve. Resultatet tror han blir mer mainstream kultur, mer Kurt Nilsen i monitor. 

— Du må nok bruke mer tid på å jobbe med andre ting for å overleve. De store aktørene spiser opp de små aktørene. Det blir nok enda mer kjøpers marked fremover. 

— Det jeg blir mest provosert av, er når kulturministeren går ut og skryter av hvor flink han er, men han er helt på trynet. Han går rundt og tror han har redda kulturbransjen nå. Det viser hvor lite bakkekontakt han har. 

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte» er et aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo» Marte Vike Arnesen / 2020

De utelatte - Ingensteds

Midt i mellom Blå og Bortenfor ligger Ingensteds. Selv om navnet gir assosiasjoner til et sted som ikke finnes, er Ingensteds til vanlig full av liv. Her feires både livet og døden samt et bokslipp i ny og ne. I dag står det tomt, stengt ned på ubestemt tid. 

Sophie Charlotte Barth jobber med bookinger for private og kulturarrangementer her. Den jobben fikk hun såvidt startet i før avbestillingene begynte å tikke inn i begynnelsen av mars. Først bedriftene, så de private. To måneder etter at hun begynte i drømmejobben ble hun permittert. I tillegg til jobben som bookingansvarlig livnærer Barth seg med å arbeide som frilans-skuespiller og teaterregissør. Der er det også fryktelig stille om dagen.  

— Vi forstod nok ikke hvor ille det var i begynnelsen. Vi tenkte at de var ekstra bekymret de som sendte de første mailene, forteller hun. 

Selv om Barth var den siste som ble ansatt på Ingensteds før det stengte ned, var hun den første som kom tilbake i jobb i mai. Da sto hun plutselig med ansvar for smittevern. 

— På hver eneste arrangement måtte vi tilrettelegge for de som skulle være her. Jeg har jobbet mye mer enn det jeg har kontrakt på. Vi har hatt færre arrangementer, men dobbelt så mye jobb på grunn av smittevern. Det er jo ikke bærekraftig. 

Selv om det ikke ble arrangert brylluper på Ingensteds i sommer hadde de åpent i nabolokalet, Bortenfor, som de også driver. Baren ble utvidet til Ingensteds for å gjøre det enklere for gjestene å holde avstand. 

— Det er mellom midnatt og tre på natta vi har den største inntekten i baren, men da regjeringen igjen bestemte at vi måtte stenge midnatt, mistet vi mye av den. Da det så ble bestemt at vi måtte stenge kl ti, tenkte vi at det ikke var noe vits i å drive stedet. Baren er jo vår primære inntektskilde. Når den ikke går rundt er det ikke noe vits, sukker hun.

Mange av arrangementene som skulle gjennomføres i år har blitt flytta til neste år. Det betyr at Barth egentlig har fryktelig mye hun skulle ha planlagt, men ettersom hun er permittert får hun ikke lov til å gjøre jobben sin. 

— Vi skal jo ha Klimafestivalen her i slutten av januar, men jeg har ikke mulighet til å planlegge det heller. Hvis jeg skal fortsette å jobbe må permitteringen heves. Jeg vet ikke hvordan vi skal bygge oss opp etterpå. Det er jo egentlig ting som skjer her nå, men vi har  ikke lov å være her og ta hånd om det. De kommersielle store aktørene med de gode avtalene og trygge rammene overlever jo, men hva som skjer med oss aner jeg ikke. 

Idet vi er iferd med å runde av intervjuet banker det på døra. 

— Hei jeg er fra Ringnes. Jeg har fått beskjed om å tømme øltanken. 

— Ja, like før vi skulle stenge nå spurte barsjefen meg hva vi skulle gjøre med de 1000 literene vi har på tanken. Vi kan jo ikke sitte her og drikke 1000 liter øl heller, selv om det hadde vært en fantastisk måte å bruke permisjonen på. Det hadde vært en passende gravøl for oss her, ler hun. 

— Jeg tømmer det bare ned i sluket, ropes det fra andre etasje, - jeg får bare lov å tømme 1000 liter om dagen. Nå reiser jeg bare rundt og tømmer tanker her i byen, det er fryktelig trist. Det verste var da vi måtte tømme 8000 liter øl i sluket på Rockefeller i mars, forteller fyren fra Ringnes. 

Ølen går med andre ord rett i do. Ettersom de ikke aner når de kan åpne igjen vil ølen mest sannsynlig gå ut på dato. Da er det bedre å tømme ut alt. 

— Folk tar det enda tøffere denne gangen enn i mars. Selv om det da var mye usikkerhet tenkte vi at det kom til å gå bra. Nå tenker vi ikke det lenger. Det er mye tyngre denne gangen. Det er jo ingen buffere igjen. VI har ikke mer å gå på, sier Barth. 

— Jeg håper så inderlig det kommer en løsning fra regjeringen som hjelper oss nå. Hvis ikke kommer kulturlivet til å bli veldig ensidig og fattig. Det er noe vi må ta veldig på alvor. Folk må bevisstgjøres om at hvis denne bransjen går dukken er det veldig mye vi ellers tar for gitt som følger med.

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte» er et aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo» Marte Vike Arnesen / 2020

De Utelatte - JF Curated

Jeg er nesten helt alene der jeg sykler ned Karl Johans gate denne torsdagen i november. Vanligvis er den så full av mennesker at det ikke lar seg gjøre å bakse den litt store elsykkelen ned Oslos «hovedgate».

Jeg parkerer sykkelen og åpner den tunge døra inn til JF Curated, en butikk som fronter små uavhengige designere. «Fuck Fast Fashion» står det med store bokstaver på veggen, bak disken sitter innehaver Marte Djupesland. 

— Det har ikke vært en eneste kunde her siden Oslo stengte 10.november, det er jo i realiteten en lockdown for oss. Samfunnet er preget av usikkerhet, folk handler jo ikke når de er usikre, sier hun i det vi finner et sted å sitte. 

I syv år har hun drevet den verdibaserte designbutikken, for to år siden flyttet de inn lokalet i Prindsens gate. Vanligvis går butikken med overskudd, men nå som kundene uteblir går halvparten av fortjenesten tilbake til designerne, resten går til faste utgifter. Selv begynte hun først å ta ut lønn i fjor høst, men såpass lite at hun ikke får permittert seg selv nå.

— De fleste av våre 53 designere har ingen andre utsalgsplasser, det er vi som er deres plattform, der de får ut sine varer. Vi er en stor gjeng som trenger at kundene kommer til oss. Nå sitter alle på hjemmekontor og turistene uteblir. Vi er helt avhengig av at støtten kommer før jul om ikke Oslo åpnes igjen i desember. Vi har enda regninger fra mars som ikke er betalt, forteller hun. 

JF Curated er bedrift i vekst, og har hatt en økning i omsetning på 100-200 prosent i de måneden de har fått drifte som normalt. Men som mange andre bedrifter i vekst opplever de at kompensasjonsordningen slår ut feil når den baserer seg på fjorårets omsetning. Djupesland forteller at det de fikk av støtte i vår knapt dekket faste utgifter for en måned.

— Den veksten vi hadde i sommer er jeg sikker på kommer til å fortsette. Nå vil jeg bare at vi skal komme oss igjennom dette. Om det fortsetter som nå og vi ikke får støtte, er det over og ut.

— Jeg blir provosert av noen av uttalelsene som kommer nå. Regjeringen sier at noen bedrifter ikke har livets rett, at vi må forvente at noen må dø. Hvis hele grunnlaget til bedriften din er borte over lang tid forstår jeg jo det, men for oss er det jo liv laga under normale forhold. At det ikke skal være rom for å redde fine prosjekter som tenker litt annerledes er så dumt. Mangfoldet og de unike ideene forsvinner og det du sitter igjen med er strømlinjeformet dritt.

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte» er et aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo» Marte Vike Arnesen / 2020

De utelatte - Arvid

I 40 år har mannen med det store hvite håret og det lange skjegget skrevet, pratet, sunget og pustet musikk. Som aktiv musiker, redaktør, skribent og konsulent for både Rockheim og Popsenteret er det få som kjenner kulturbransjen bedre enn Arvid Skancke-Knutsen. 

Når han nå går ut med et varsko om at vi er iferd med å miste store og viktige deler av kulturbransjen er det all grunn til å lytte.

— Det er veldig symbolsk at Blå måtte stenge dørene. Blå er jo selve utstillingsvinduet for den mest spennende og internasjonale musikken vi har, det har det jo vært i over 20 år. Når de nå lukker dørene må det være et kraftig varsko for myndighetene. 

Skancke-Knutsen er selv frilanser og har mistet en del oppdrag det siste året. I høst har han brukt tiden på å skrive bok i samarbeid med fotograf Per Ole Hagen. I boka «Da musikken stilnet» intervjuer de 60 aktører i norsk musikkliv, fra lyd- og lysfolk til artister.

— Boka er ikke en begravelsestale for norsk musikkliv, men det har vært ganske deprimerende å se hvor tøft mange har fått det. Mange er kunstnerpar, og mange faller utenfor alle støtteordninger. Gjennomgangstonen blant artistene er at de har mistet 90 prosent av inntektene sine, de fleste har jo ikke en låtkatalog å lene seg på. 

— Folk forteller om kolleger som allerede har begynt å selge unna utstyr, instrumenter og platesamlinger for å ha mer penger å rutte med. Konsekvensen av nødvendige smittevernstiltak kan være styggere og kjedeligere enn det vi skulle likt å se, legger han til. 

At det musikalske landskapet har skiftet form innen pandemien trekker seg tilbake er Skancke-Knutsen overbevist om. Steder som bukker under, artister som omskolerer seg og lyd- og lysfolk som ikke lenger jobber i bransjen mener han er uunngåelig om ikke myndighetene støtter de små aktørene i bransjen nå.  

— Nøkkelen ligger i kompensasjonsordningen. Den må også omfatte frilansere og selvstendig næringsdrivende, og den må forlenges så lenge pandemien pågår. 

— Mange ser nok på kulturbransjen som en gjeng med skuespillere, kunstnere og artister men i realiteten er det en kjempelang næringskjede som sysselsetter alt fra barpersonell til vaskepersonale og sjåfører. Den usynlige armeen av folk som får ting til å gå rundt sliter veldig nå fordi de faller utenom mange støtteordninger. Mange i kulturlivet har en lappeteppeøkonomi, og det betyr ikke at du stiller først i køen når midler skal deles ut. Når et element i næringskjeden ryker får det store konsekvenser for andre. 

Da pandemien stengte Norge i mars hadde vi allerede en musikkbransje som var tvunget i knestående etter et par år med store omveltninger og et fullstendig svikt i platesalg. 

— Inntektsgrunnlaget for artister var i utgangspunktet ikke hva det var, så det er et yrkesforbud som blir tredd over hodet på en hel bransje. Livsverk går til grunne. Bedrifter som er bygget opp gjennom titalls år har ikke lenger råd til å holde det gående. Det er store konsekvenser vi ikke helt har klart å skaffe oss oversikt over enda, mener Skancke-Knutsen. 

— Vi trenger et levende kulturliv, det er viktige kvaliteter ved livene våre, og da må det legges til rette for at det ikke faller sammen som korthus nå, legger han til.

— Vi opplevde jo selv at vi ikke fikk støtte til å skrive boka «Når musikken stilner», hverken hos Kulturrådet eller Fritt ord. Vi er i samme bås som mange av artistene og kulturarbeiderne vi skriver om. Hadde vi fått litt støtte hadde hverdagen blitt veldig mye enklere for veldig mange, og vi hadde kanskje klart å beholde kulturlivet som vi kjenner det.

Boken ”Da musikken stilnet” kommer ut 10. desember på Absolutt Forlag.

«De utelatte» er et daglig og aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo» Marte Vike Arnesen / 2020

De utelatte - Mathilde

Hadde dette vært en vanlig dag i november hadde vi funnet Mathilde Espeseth på en av Oslos største scener. Ikledd en uniform bestående av glitter og høye hæler entrer hun scenen fire dager i uka gjennom vinteren. Det er der hun tjener til livets opphold, og det er det hun lever av resten av året. 

Det har vært et tøft år, og enda tøffere har det blitt etter at hun i realiteten fikk arbeidsforbud 10. november. 

— Jeg jobber som sanger i den kommersielle delen av bransjen, der har vi vanligvis høysesong nå, ellers er det ganske dødt. Når får vi ikke lov til å jobbe. 

Espeseth er utdannet sanger, og har i tillegg et eget album hun jobber med. Mye av inntektene hun får inn går ut igjen til å produsere det. 

— Mange kan nok tenke at det er fint med litt tid nå til å fokuserer på plata, men det krever jo overskudd å sette seg ned og skrive en låt. Nå er ting bare svart og mørkt, og det eneste jeg klarer å konsentrere meg om er hvor jeg skal få penger til mat på bordet.

— I hver eneste storby har du høyskoler og universiteter som utdanner musikere. Utdannelsen er godkjent av staten, men så kommer du ut i arbeidslivet og finner ut at du i realiteten ikke har noen rettigheter. Det finnes jo nesten ingen faste stillinger så du blir pressa til å organisere deg i eget firma. Lønninga er allerede så lav og de fleste har i tillegg en deltidsjobb i serveringsbransjen, det er jo helt krise nå. 

For Espeseth er situasjonen mye verre nå enn i mars. Det var også da en del usikkerhet tilknyttet situasjonen, men da fikk hun til slutt litt penger fra kompensasjonsordningen. 

— Nå har den gått ned til 60 prosent av en allerede lav inntekt, hvordan kan de tenke at det går greit? Vi har blitt forespeilet at nedstengningen vil vare til over jul, men de fleste artister tjener jo pengene sine på eventer som julebord. Det er vel ingen norske bedrifter som kommer til å bruke penger på å leie inn en artist til julebord i år. Eventbransjen vil ligge brakk i lang tid etter at samfunnet er tilbake til normalen. Mange jeg har snakket med sier vi kanskje ikke er oppe og går før i 2022. Hvor mange har vi ikke mistet på veien innen da? 

— Jeg har ingen bevegelsesmulighet i mitt yrke nå, alt er låst. I begynnelsen hadde jeg pågangsmot, men nå kjenner jeg at jeg ikke har mer å gi. Jeg er helt utmatta, det er en ekstrem påkjenning for oss selvstendig næringsdrivende i kulturbransjen. 

— Jeg savner at regjeringen ser mangfoldet av folk som nå sliter, ikke bare de store aktørene. Jeg ønsker at de ser oss og anerkjenner jobben vi gjør.

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte» er et daglig og aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo.

De utelatte - Neseblod Records

Du vet det kanskje ikke, men i et lite lokale i Gamlebyen finner du selve hjertet av norsk metall. I snart 30 år har turister fra hele verden valfartet til sjappa med den karakteristiske kjelleren for å se og kjenne på hvor den verdenskjente norske svartmetallen har sitt opphav.

I 17 år har Kenneth Anker Nilsen og kona Grete Neseblod drevet Neseblod Records. Først på Grünerløkka, før de flyttet butikken til Gamlebyen og Helvetes gamle lokaler i 2013.  For å holde det gående er de helt avhengig av at byen og grensene holdes åpne, og at konserter og festivaler finner sted.

— Vi kommer til å ligge på et tap på 50 prosent siden mars, men vi har gått over til å selge plater på nett så vi får inn litt penger der.

Da Norge stengte ned i mars hadde de akkurat investert i en samling med plater fra England. Pundet gikk opp og kundene uteble.

— Vi har skrapa bånn, men vi må jo satse, for hadde vi ikke kjøpt inn det da hadde salget gått enda mer ned nå. Vi har fortsatt èn lønning fra firmaet, så sånn sett går det rundt, men vi er sårbare fordi vi begge jobber der samtidig som Grete er kunstner. Også skal vi jo brødfø tre unger i tillegg.

De er helt avhengig av kulturturismen. Folk som kommer innom butikken når de er på store konserter og festivaler. Nå har de ikke sett en turist på mange måneder. De som kommer innom er stort sett gamle kjenninger som er permitterte og har mista mye av sin egen inntekt. 

— Mister vi kulturen mister vi jo også turismen, det er tydelig at regjeringa ser på kunst og kultur som et tapsprosjekt, og ikke som en næring. Skal vi ha kulturarbeidere inn i vanlige jobber får vi jo enda flere arbeidsledige og det koster jo veldig mye mer i lengden enn det koster å hjelpe oss nå. De ser nok på oss som en gjeng som ikke får inn penger i statskassa, at vi ikke er verdt å redde. At kjøpesentrene og grensene fortsatt er åpne, mens utestedene er stengt og kulturbransjen blør, er urettferdig. 

— Det vi har sett siden mars er at vi har mye folk innom med rusproblemer, de har mista mye tilbud, og er her oftere nå for å være sosiale. De er jo så avskåret fra samfunnet. Vi som driver i undergrunnen, ser mange «outcasts». De føler seg svikta av staten, og veien til kriminalitet kan være kort.

— Hvis steder som oss ikke overlever dette, forsvinner viktige møtepunkt i undergrunnen. Dette kommer til å stå i historiebøkene som en stygg periode.

«De utelatte» er et daglig og aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo.

De utelatte - Sacha

Som frilans skuespiller er Sacha Slengesol Balgobin vant til at det kan gå tid mellom hver jobb. Noen måneder er det mye å gjøre, andre måneder kan det være helt stille. Denne gangen er det annerledes.

— Når jeg snakker med venner med faste jobber som er permittert eller er bekymret for sin situasjon, tenker jeg at jeg er heldig som er rustet til dette. Jeg er frilanser og vant med å jobbe i rykk og napp, samtidig blir jeg jo misunnelig på de som er permitterte men allikevel har en inntekt nå.  

Det finnes ikke mange faste stillinger som skuespiller, og Sacha har vært avhengig av å få småroller i film, tv og teater. Ting så lyst ut før alle jobbene ble avlyst og forskjøvet da landet stengte ned i mars.

— Jeg lever nå av en ekstrajobb, og jobber samtidig ekstremt mye gratis for kunsten. Nå er jeg i en produksjon hvor det vi skulle tjene penger på var billettinntektene. Vi har jobbet i to måneder gratis og fikk spilt tre forestillinger før vi måtte stenge ned. Vi har ikke fått svar på om vi får subsidiert noe. Jeg blir jo veldig motløs, for du håper jo i det lengste at når du gjør noe så skal det spinne videre, nå er det ingenting å spinne videre på. 

— Jeg har ikke en veldig stor inntekt i jobben min som skuespiller, men jeg har ekstremt mange arbeidstimer. Jeg har jo valgt dette selv og jeg elsker yrket, men det er noen strukturer innad i bransjen som det er viktig å belyse. Jeg er jo veldig imot å jobbe gratis, det gjør jeg jo egentlig aldri, men om jeg skal utvikle meg som kunstner må jeg jo jobbe gratis nå. 

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

De utelatte - Gråbein

Gråbein er en nabolagsbar som ligger i det gamle Gråbeinkvartalet i grenselandet mellom Tøyen og Grønland. 

Seks venner bestemte seg i fjor for å skape noe godt for naboene og nabolaget, og tok over det lille hjørnelokalet. På tross av pandemien har de fram til nå klart å holde hodet over vannet. Patrice Demoniere og Christina Smeby er medeiere og driver stedet med den karakteristiske gule inngangen.

— I mars var det forferdelig. Vi hadde akkurat kommet oss igjennom den første vinteren, det var tøft. Vi skyldte penger og hadde plutselig masse øl i kjelleren som vi ikke fikk lov til å selge. 

For å overleve måtte de be venner, familie og naboer om penger. Det reddet dem fra å måtte legge ned. De solgte vafler og kaffe ut av vinduet, men klarte ikke å bevise at de hadde tapt nok penger for å søke støtteordningen regjeringen la fram. 

— Studentene som jobber for oss fikk jobbe fem timer i uka, det var alt vi klarte. Denne gangen skal vi forsøke å gi dem litt mer, nå har vi en litt større kundebase og vi er ikke i minus, enda.. 

— I denne bransjen er det mange studenter og deltidsarbeidere og de er ikke nødvendigvis fra Norge. De får ingenting, de har ingen rettigheter. Det eneste staten har gjort for dem er å ta fra dem loven om permittering, som betyr at de nå kan de kastes ut av jobben på to dager istedenfor to uker. Vi prøver å holde det gående, som en cafe og med take away. Søsteren min er her for å lage masse mat, sånn at vi ikke faller sammen.

For å søke kompensasjonsordningen må de bevise at de tjener 30 prosent mindre enn i fjor på denne tiden. For et nyoppstartet sted som Gråbein er det praktisk talt umulig. Om nedstengningen fortsetter kan de måtte stenge for godt innen jul.

— Hadde regjeringen hjulpet oss med å betale lønna hadde det vært mye bedre. Da kunne vi ha beholdt folk i arbeid, istedenfor har vi måtte permittere oss selv. Vi er tilbake på dagpenger, som de eneste her som kan få noe støtte. Denne gangen er jeg både sint og trist. Uten salg av alkohol er det vanskelig å holde åpent, men vi skal forsøke å få det til å gå rundt.

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte» er et daglig og aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo.

De utelatte - Ida

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

Ida Gudim er frilans operasanger. Hun synger til vanlig i operaoppsetninger, konserter, i brylluper og i begravelser, men siden mars har hun i realiteten hatt yrkesforbud. Å være avhengig av en arena og et publikum for å tjene penger fungerer dårlig i den situasjonen vi er i nå. 

– I mars var det kritisk, men på det tidspunktet hadde nok de fleste musikere en buffer, noen andre i bransjen de kunne gå til for hjelp, men nå er bufferen tom. Jeg har ingen måte å redde meg selv på lenger. Om ting var vanskelig før kunne jeg kaste meg rundt og skape ting, sette opp egne forestillinger, da fikk jeg det til å gå rundt. Nå får jeg ikke engang lov til det. 

— Vi som representerer de minste aktørene i bransjen har ikke et forum, vi blir ikke hørt. Creo er jo på ballen, men de representerer også arbeidstakere og artister i de høyere sjikt som kan vise til arbeidskontrakter og mer ordnede forhold. 80 prosent av min inntekt har jeg jo ikke kontrakter på, de er oppdragsbaserte. Jeg engasjeres hovedsaklig av privatpersoner eller samarbeider med kollegaer, og da opererer vi sjelden med kontrakter. 

Gudim mener at grunnleggende rettigheter for enkeltmannsforetak som omsorgspenger, dagpenger, og sykepenger hadde jo hjulpet veldig i denne situasjonen. Nå ser hun og mange i bransjen seg nødt til å søke andre type jobber. Det andre alternativet er å slå seg selv konkurs og søke sosialhjelp. 

— Jeg har ingen inntekt. Alle som står i samme situasjon kaver nå om deltidsjobber for å supplere, men etterspørselen er lav i disse tider. Man blir dermed helt fastlåst. Jeg søkte sosialhjelp forrige måned, men hadde totalt 8000kr stående på konto tiltenkt neste måneds leie, så da kvalifiserte jeg ikke til hjelp. For å få sykepenger må jeg ha vært i jobb de siste fire ukene før jeg ble syk, nå som jeg har arbeidsforbud kvalifiserer jeg heller ikke til dette.

— Bransjen presser oss til å være selvstendig næringsdrivende, og konkurransen er hard. Fast jobb eksisterer nesten ikke, og jeg kan ikke kreve å ta småoppdrag som arbeidstaker. Ingen ville ha engasjert meg. Systemet er ødelagt, det er låst fast. Jeg er 33 år og har i min bransje verken råd til å få barn, eller til å bli syk.

— Jeg er verken politiker eller debattant, det eneste jeg kan gjøre er å formidle realiteten av den posisjonen jeg befinner meg i. 

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte« er et daglig og aktuelt fotoprosjekt laget i solidaritet med kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter under nedstengningen av Oslo.

De utelatte - Rebecca.

Drømmerne blir straffet

Rebecca Shirin Jafari er en Oslobasert fotokunstner. I lang tid har hun og flere andre fotografer planlagt et utstilling som ble avlyst før den hadde åpnet. Nå forsøker de å få satt opp noen bilder på galleriet så folk i det minste kan se fotokunst gjennom vinduene. 

"De som har minst blir hardest straffet i denne tiden. Vi som har turt å velge en annen vei - det være seg å starte en liten kafe eller å leve av kunst - sliter sånn nå. Det er vondt å se på. For jeg vet at det er et tøft valg bak hver eneste kulturarbeideres valg av yrke. Mange gir opp underveis. Vi er drømmere som har ofret mye på veien. Men nå raser drømmene én etter én.

Jeg undrer meg over at handelsstanden bli prioritert med argumentet om å beholde arbeidsplasser. Det er akkurat som om regjeringen ikke tror at kulturbransjen også er  manges arbeidsplasser.

Jeg må si jeg mister en del motivasjon nå som alt stenger ned. Flere av prosjektene jeg har planlagt faller. Det er så trist å se at det som gjør byen til det den er forsvinner. De små perlene; alle små butikker med sjel, kunsten og kulturen. Vi har ikke råd til å miste noen, det er allerede så få som lever av dette.»

Foto: Marte Vike Arnesen / 2020

«De utelatte»

For å vise støtte til og sette fokus på kulturarbeidere, selvstendig næringsdrivende og små bedrifter i denne vanskelige tida, har jeg bestemt meg for å sette igang en digital portrettserie kalt «De utelatte». Planen er å gjøre dette så lenge denne nedstengingen pågår. 

Det vi nå ser er et kultur-Norge i oppløsning. Mange kulturarbeidere er permittert, de selvstendig næringsdrivende står helt uten støtte fra 1. januar 2021 og mange små bedrifter sliter med å holde hode over vann.

Har du lyst til å bidra til denne serien ta kontakt med meg på martevikearnesen@gmail.com